Bente nje freski dhe fohte gati, persa ishte mengjes; dielli rastesisht ndriçonte ngrohte;- moti ishte i ndrueshem. Ne çast qielli ishte mbuluar me re te bardha, pastrohej pa nji pa dy, te ndriçonte, nje te kalter te bute, si nje sy i bukur, qe shfaqej pas reve te shperndara. Une qendroja duke veshtruar dhe degjuar. Gjethet feshferinin lehte mbi krye; tashme stina e atij viti kish’ mberritur. Nuk ishin dridhjet e kendeshme pranverore; as pershperitjet e buta e as llomotitjet e pambarimta verore, as belbezimet e ndrojtura the te ftohta vjeshtake, por nje gerhame pergjumje e shurdhet. Nje fllad valevites perziente majat e pemeve. Trungu i qullur nga shiu vazhdimisht ndryshonte shkelqim sapo dielli fshihej pas reve; tashme perreth i ngjyruar sikur gjitheçka ne te çelte nje buzeharkore; plepat menjehere moren nje drite te bardhe zink; gjethet e vogla te shtrira dosido perdhe pernjeheresh u shnderruan ne burime rezesh verbuese te kuqe ne te arte; kercenjte e gjate, deget e perdredhura qe me kohe kane marre nuanca vjeshtore, dukeshin aty-ketu te zgjateshin si kacavjerrjet e nje hardhie, dhe kalonin njeri-tjetrin. Ne moment gjitheçka u kthye ne blu ; ngjyrat e gjalla sikur dhane shpirt, pemet u zbardhen, pa shkelqim, si bora qe akoma s’eshte prekur prej rrezeve te ftohta te diellit dimerak dhe shiut te shtruar te ngadaleshem qe nisi pikelimin dhe ferferitjen mbi pyll. Gjethet e mbetura ne peme ishin me se shumti akoma jeshil, por gjithesesi vendevende qene ndryshuar ne bezhemjalti; vetem rradhe qendronin te vetemuar peme plepi te rinj i gjithi i kuq, ose i gjithi i arte, dhe ndonje mund te kete pare te ndriçojne plapat e bardhe me drite verbuese ne rezet e diellit qe ne çast perhepin xixellime dhe vezullime ne nje rrjete te dendur te degeve te holla qe u lane mire e mire, nga shiu bulbues. As nje cicerime zogu s’degjohej; te gjithe strehohen dhe mbajne qetesi; vetem tingulli i cicerimes te zogut blu, si bilbil metalik. Perpara se te ndaloja ne kete pyll plepash kalova me qenin tim pergjate nje trungu bredhi. Them se nuk kam pare nje trung bredhi me ngjyrim lilak dhe gjethet metalik ne gri-jeshil te cilat ngjiten lart dhe shperndahen ajrise si nje valevitje per tifo. Une nuk pelqej kur shkundet, gjethet e çrregullt qe jane ngjitur kaq gabim pergjate kercellit. Bredhi eshte i kendeshem vetem ne nje soj mbremjesh verore kur rrit lart ne mes kaçubet e poshteme, qendron perkunder rezeve te kuqe te diellit ne perendim duke shkelqyer dhe lekundur, lare nga rrenja ne maje ne te verdhe te kuq perzier, ose kur ne nje dite me ere shkundet zhurmeshem duke pershperitur kunder qiellit blu dhe çdo gjeth te kishte fshire lotet e veta, te fluturoje e te ndalet ne largesi. Por ne pergjithesi une nuk e parapelqej kete peme dhe per rrjedhoje nuk ndalem te pushoj nen nje bredh, une bera rrugen per te pyelli i plepave te bardhe dhe zura vend nden nje peme qe kishte deget afer dheut, keshtu i mrojtur mire nga shiu. Duke admiruar pamjen perreth ndjeva pergjumje. Fjeta kaq qete, ne nje gjume te embel te cilin e kane provuar vetem gjuetaret. Po pushonja ndenjur mbi nje trun plepi te bardhe te prere ate vjeshte, diku afer mesit te shtatorit.

_______________

fragment i perkthyer dhe pershtatur nga anglishtja i neveles  “The Rendezvous” te Turgeniev…